Kontraster.

Posted on May 12, 2012 by greenhorn 7 Comments

Denne fete katten burde selvfølgelig ha illustrert denne artikkelen.

Verden er full av kontraster, men etter som utviklingen har skredet fram, så har vi lært oss å bli blinde for nettopp det fenomenet. Kanskje med unntagelse for de som ikke er som oss, dè har vi nemlig lett for å fokusere på. En slags jantelov-utskeielse.

Her dør 18.000 barn hver eneste bidige dag grunnet mangel på mat, mens vi sofistikerte stolt viser fram våre bilder på et kattedyr.

Hvor mange milliarder i året brukes til dyrefor, sa du? Og det gjelder altså bare disse kjæledyrene vi har valgt å omgi oss med? Kan vi kalle en katt nyttedyr, bare fordi de kan lange ut på sofaen, male og mase om mer mat?

Hvor er vår samvittighet? Hvor er det blitt av den gode gamle omsorgen for andre? Joda, jeg hører deg. Selvfølgelig betaler du din avlat når bøssene går på rundgang, sånn en gang i året. Og selvfølgelig er du, som alle oss andre, stolte over å være blandt de som satte nytt innsamlingsrekord.

Aldri i verden om du vil innrømme at f.eks. din katt daglig spiser for et beløp som kunne ha forhindret tre barn å sulte ihjel. (Seks kroner per dag kan holde et barn i live for samme perioden, visste du det?)

Men de er jo så nusselige, hører jeg du sier. Og jeg er helt enig! Mye mer nusselig enn et barn som stylter omkring på vaklevorne ben, som med tomme øyner ber om en matskorpe. Et barn med en kropp hvor skjelettet tydelig avtegner seg gjennom en pergamentaktig hud.

Dette var også grunnen til at jeg valgte å illustrere innlegget med et bilde av en sånn nusselig katt, mens jeg samtidig forhindret dere å få dagen ødelagt av noen bilder med magre barn med sult lysende ut av sine øyner.

ola , , , ,

Å be om godt vær.

Posted on May 12, 2012 by greenhorn 14 Comments

Dere helvetes, forbannede syndere i sommersol, nå få dere ta ansvar for deres idiotiske feil, og slutte å be om godt vær!

Jeg holder nemlig på å tørke bort!

ola , ,

Språk og forvirring?

Posted on May 12, 2012 by greenhorn 1 Comment

Det er mange måter å si nøff-nøff på, mener jeg. Verre blir det når man også blander inn fremmed språk og kultur. Slik det gikk med det svineriet som ble importert til Norge for ca. 3.438 år og 6 måneder siden. På en eller annen merkelig måte utviklet det seg ganske rask til tre forskjellige griseraser, da man i etterkant også begynte å innlemme både purker og grisunger.

Ikke la dere avspore! Jeg følger selvfølgeig opp dette innlegg:

http://greenhorn.bloghog.no/2012/05/10/sprak-eller/

Om det var Tanum eller Cappelen som fristet meg å kjøpe mitt første eksemplar av “Fremmedordbok”, husker jeg ikke. Mitt mål var ikke å memorere innkjøpsdatoen, men å målbinde disse etterkommerne av Erasmus Montanus som forsøkte å gjøre seg interessante ved å snakke uforstålig. Kunne de, så kunne pinedø også jeg. Bare vent, hveste jeg ut mellom sammenbitte tenner.

Ganske rask kom jeg til terminologi, som i denne utgaven jeg hadde i handa, ble “oversatt” til fagspråk, mens de spesifikke ordene kaltes term eller terminus (termini i flertall!)

Når man så gransket litt nærmere hva terminus betydde, så innså man jo fort at vi hadde å gjøre med et av- eller begrenset språk, fortrinnsvist brukt innenfor et spesifikt fagområde. Ingenting henledet meg til å forstå at vi hadde med forkortelser å gjøre.

Min konklusjon må dermed bli at alle disse forkortelsen som omhandles i mitt forrige innlegg, er da et tydelig tegn på at vi ikke snakker om terminologi, altså fagspråk som noen forsøker å henlede vår oppmerksomhet mot.

Så hvorfor kalle det et “språk”, når vi kun har med forkortelser å gjøre?

ola , , , , , ,

Grådige noen?

Posted on May 11, 2012 by greenhorn 22 Comments

I forbindelse med mitt første innlegg i dag, viser jeg her et oversiktskart som ved sin røde riss gjør det klart hva Kina forlanger som et suverens havsområde, ut i fra hva de kaller en “historisk arv.”

filippinene, ola , , ,

Han ola og hans evinnelige mas om Filippinene.

Posted on May 11, 2012 by greenhorn 23 Comments

ola glipper med øynene mens han beveger seg ut på balkongen innfanget av dagens solstråler. Terrassen hans er østvendt, noe som bevirker at den ligger badet i solens glitter fra tidlig om morgenen, fram til klokken nærmer seg lunsjtiden.

Han priser seg lykkelig over slik en posisjon, som bevirker at når solens varme når sitt høydepunkt, ligger den heldigvis i skyggen. Ikke at det har noe særlig utslag på temperaturen, men han slipper iallfall at hans vakre og sensuelle gammelmannskropp blir småfrittert, når han går ut for å ta seg f.eks. en røyk.

Snakk om temperatur. Det er farsan ganske så varmt om dagene. Såpass at han ola begynner å lure på om disse dommedagsprofetene som ikke snakker om annet enn global oppvarming, kanskje likevel har rett i sin diagnose. Men så var det da at han ola også leste at dagens hetebølge var et fenomen som gjentok seg sånn cirka hvert 50. år. Kanskje er det en annen global oppvarming disse seerne snakker om?

Tanker siver inn på ola der han sitter og lar kroppen suge i seg de d-vitaminene den eventuelt måtte behøve. Gratis vitaminer er så absolutt ikke noe å kimse av, mener ola. Og da er han faktisk seriøs òg!

Lenende tilbake i kurvstolen, med øyelokkene neddragne, forsøker han å følge opp disse tankebølgene som strømmer inn på. Å konsentrere seg for å fange de opp en etter en, blir for vanskelig. Hjernen er like lat som ola selv. Det beste er nok å overlate det til sensoren å sortere ut dette virvaret.

Etter hvert merker han at hjernen har fiksert seg på et forhold som har opptatt nyhetsoppleserne den siste måneden. Forholdet til Kina, som nå synes å bli noe truende. Det hele startet ganske så trivielt, men rippet opp ondskap, bilaterale forhold og historiske holdepunkter.

Forresten er det ikke bare Kina og Filippinene som er involvert, men akkurat denne situasjonen som nå ser ut til å eskalere seg, gjelder kun disse to nasjonene. Kina benevner det som Sør-Kina havet, mens Filippinene kaller det Vest-Filippinske havet. Tvisten gjelder en grunne, en sandbanke eller en øy på noen få KM2. Området ligger ca 700 sjømil fra Kina, mens avstanden til Filippinene er godt innenfor den aksepterte økonomiske 200 mil sonen, nemlig kun 150 sjømil.

Her blir ola forvirret av noen få hjernevinninger som vil ha svar på hva en sjømil er. Ola vet ikke å svare, og vil ikke misbruke google igjen. Det eneste ola husker, var at en sjømil ikke er det samme som en landmil. Han husker godt noen velmenende sjeler forsøkte å belære han om nautiske mil og kvartmil. men må bare innrømme per i dag at han ikke fikk med seg hele “pensumet”. Det eneste som står klart for han, er at det er forskjell på 700, 150 og 200. Som får han lett til å trekke sluttningen at Filippinene må ha rette i sitt behold. Eller forresten.. Her snakkes det om suverenitet og økonomisk sone. Det er visstnok forskjell på dèt også..

Kina har forresten lagt inn et annet moment: Historisk rett.

ola glipper med øynene. Dette blir bare mer og mer forvirrende. Hvordan finne en avslappende positur når slike diffuse elementer dukker oppunder topplokket?

Iallfall begynte det med at den filippinske marinen, med sitt eneste krigsskip, forsøkte å arrestere ni kinesiske fiskebåter som oppholdt seg godt innenfor filippinsk farvann. Kina sendte ut eksemplarer av sin kystvaktfartøyer, som la seg mellom fiskeskøytene og krigsbåten. Filippinene stakk halen mellom bena, og hjemkalte sitt krigsfartøy (grunnet nødvendig vedlikehold). I stedet sendte de en av sine kystvakter ut. Kina raste og raslet med sablene. Filippinene lot seg ikke skremme, men ropte på pappa (USA) i stedet. Pappa (eller var det mamma (Clinton)?) svarte med at dette var noe Filippinene fikk ordne opp i selv. De selv var alt for buzy for tiden med andre ting og forhold.

Etter noen tårer fra den filippinske siden, bedyret hun dog med at Filippinene kunne ta det helt med ro. Tross alt var de allierte!

Så nå ligger det visstnok 14 kinesiske fartøy, sendt ut av kinesiske myndigheter, mens Filippinerne fortsatt har en svømmedyktig puddel der ute, som altså ikke kan gjøre annet enn å logre med halen.

Mens filippinske nyhetsbyråer med beven beskriver situasjonen som avventende (hva farken betyr dèt?), skriker kinerne ut store bokstaver. Her forleden proklamerte de (ved tungeglipp?) faktisk med at HELE Filippinene tilhørte Kina!

http://seafarertimes.com/2011-12/node/1983

Nå snakkes det ikke om territoriale grenser, men om historisk arv.

ola begynner å bli sliten i hodet. Han må nok innrtømme at hans avslappelser på balkongen, har ført han på ville, tunggrodde veier. Såpass at han forstår han behøver en kopp kaffe, og å utsette tenkningen til han finner seg et emne som ikke er så komplisert.

Han vet jo at boghogs beboere ikke bryr seg en døyt, – og ærlig talt, det gjør ikke ola heller. Han er sikker på at Ambassaden har evakueringsplanene klare i tilfelle rottefelle.

filippinene, ola , , , , , ,

Språk eller?

Posted on May 10, 2012 by greenhorn 15 Comments

Etter en iherdig meningsutveksling med Breiflabben på Reds blogg, ble jeg litt opphengt i disse forkortelser som til stadighet dukker fram i diverse situasjoner, så jeg bestemte meg for å GD (Google Det). Med tag som SMS-forkortelser, spratt det i løpet av 27 sec. fram 45.900 resultater.

Det første jeg fikk i fleisen var denne linken.

Det neste som slo meg, var at dette fenomenet ikke bare har rotfestet seg i de nasjonene som påstår å ha oppdaget det digitale hjulet (eller var det ilden?), men at tiden har utviklet det hele til et språk. Ikke nok med det, men det har også dukket opp ordbøker med dette selsomme språket.

I tillegg innså jeg nå at jeg har vokst for fort, og at utviklingen har sakket akterut. F.eks. er det også utarbeidet en ordliste som nå gjør forsøk på å innhente meg. En ordliste som jeg gjerne anbefaler til f.eks. både Breiflabben, Argus og han ola.

(Det er bare av ren høflighet (olas varemerke) at jeg ikke menger noen av de feminine bloggere inn i navneoppropet)

Noen brukbare dagligdagse vendinger kan ofres som gode eksempler på hvordan den eldre garde kan modernisere sitt bloggspråk:

* WIWYA — when I was your age
* YKT – you kids today
* CRRE — conversation required; remove earbuds
* WDO? — what are you doing online?
* NIWYM — no idea what you mean
* NCK — not a chance, kid
* B2W — back to work
* AYD? — are you drunk? Personlig bruker jeg: RUD?
* LODH — log off, do homework
* DYMK? — does your mother know?
* IGAT — I’ve got abbreviations, too

ola , , ,

Ensomhet.

Posted on May 9, 2012 by greenhorn 8 Comments

De som klager over sine problemer sammenligner jeg gjerne med de som skryter av alle sine penger. Da selvfølgelig med den erfaring at de som så absolutt må skryte på seg en rikdom, mest sannsynlig ingen har.

Uansett hvor store problemene synes å være, – kan man beskrive de, vil de også automatisk begrenses. Det er kun når en forholder seg inaktiv, at de synes å være enorme og uovervinnelige.

Jeg la merke til de på VGB, jeg legger merke til de her på BH, og dessto mer noterer jeg meg de på FB. Alle de som bretter ut om sine påtatte håpløsheter. De som elsker å omgi seg med medynk, – og dermed forårsaker en “lykkefølelse” i det å grave seg selv en massegrav hvor det knappest er plass til en selv.

Mitt gode råd vanligvis er: Det er fornuft i det å slutte å grave når man allerede står i et hull.

Ensomhet er vond, enda mer smerter det når den er forbundet med tomhet. Å fokusere på slike negativiteter, er som å bruke et forstørrelsesglass: Detaljene synes mer klare, men de gir deg ingen lindring!

Det er også lett å merke seg de som med alle midler skal overbevise deg om hvor lykkelige de er. De er å sammenligne med de som absolutt må ha fram hvor rike de er, men i virkeligheten ikke eier en cent. Like ynkverdige. I all sin skryt og overdrevne beskrivelser, hører man så tydelig den gjennomtrengende bønn om bistand, vennskap og kjærlighet de savner. Krampaktig ekkoer deres rop utover bloggen, mens de ikke fatter at de overdøver seg selv. Og derfor heller ikke fatter hvorfor ingen oppfatterr deres situasjon.

ola , , , ,

Gul sier du ?

Posted on May 9, 2012 by greenhorn 17 Comments

Før ola gjorde seg fortjent til den svarte duskeluen (’63), hadde han vært innom både den gule-, grønne- og rødrusse-tiden, – uten egentlig å ha tatt vesentlig skade av det (ola’s egne antagelser). I etterkant påstås det at han også hadde fortjent å bære den blå russeluen, i det han ola like godt hastet seg gjennom Foss Handelsskole mens han tygget drøv på gymnaset.

Gulruss? hører ola noen spør. Iherdig nikker han med hodet. Gul, ja! Gul som i sitron!

Aldri hørt om, sier du? Ikke noe rart i, synes ola å ha lagt merke til. Faktisk må han bare innrømme at flere og flere synes å ha forbigått kyndighet om at slikt et skoletrinn fantes i forgangen tid.

Sånn er det å høre historien til, sukker ola med vemod i sin skjelvende røst. Dog vekkes en ungdommelig nysgjerrighet i hans indre, og han lar spørsmålet gå videre til Bloghogens medlemmer:

Hvor mange husker, eller har deltatt i, den gule russetiden?

ola , , ,

Hysh, mamma og pappa skal lage baby!

Posted on May 8, 2012 by greenhorn 8 Comments

Når jeg besøker min slekt i de fattigkvarterene, noen foretrekker å kalle det slum, de lever og bor i, slår det meg mer og mer hvor i ett med naturen de lever.
Her er det ingen snobberi, her deles alt og alle, og ingen “hemmeligheter” holdes unna noen av familiemedlemmene, uansett hvor gamle eller unge de enn måtte være.
Ingen klager eller syter, ingen ville bry seg om du dèt gjorde. Alle har hatt erfaring med å være blakk, og derfor uten mat på bordet dann og vann. I stedet går man rundt om til naboene og spør om de har noen klær som skal vaskes. På dette vis slipper de å tigge, og gir en annen mulighet til å vise sin “gavmildhet” på et anstendig vis, uten at skyldfølelse vekkes.
Det er en åpenhet som man bare kan misunne de.
Til og med barna ser ingen nedverdigelse i når mamma uttaler seg høylytt om at hun ingen penger har, og derfor må be de å gå til skolen i dag, framfor å ta bussen. De aksepterer situasjonen, og finner fram til nabobarn som er i samme situasjon, slik at kan holde hverandre med selskap på skoleveien.
Shantyene står tett i tett. Man bruker ikke disse til å oppholde seg i. Man foretrekker å samle seg utenfor, omringet av sine naboer, sine slektninger og selvfølgelig sine barn. I lyset av en parafinlampe, utveksles “nyheter” blandt de voksne, mens de holder et voktsomt øye med barna. Ordnær leggetid finnes ikke. Man går inn og legger seg på en matte på gulvet, når man føler behovet for søvn siger på.
Kanskje man vil benevne denne utvekslingen av nyheter, som sladder. Men det er en nødvendig sladder. Det er viktig å holde seg orientert om sine naboer, inkluderende sine slektninger, uansett om de måtte være i annen, tredje, eller fjerde grad. På dette vis får de en mulighet til å forberede seg. Kanskje ikke økonomisk sett, men iallfall mentalt.
Barna får selvfølgelig muligheten til å spørre alle mulige spørsmål. Barnas vitebgjærligheten er like stor blandt fattige som blandt bedrestilte. Dog er det en stor forskjell på responsen. Her blandt de som ikke har annet enn spørsmål, vil alltid et svar dukke opp. Et svar som vanligvis etterfølges av en utdybning så langt man kan forvente. Aldri, tror jeg, vil et barn behøve å gå til sengs med ubesvarte spørsmål på tunga.
Samliv og seksualitet snakkes det også åpent om. Alle barn vet hva man snakker om når kvinnene seg i mellom klager på at de har magepine, eller at “blodet” (dugo) er tilstedeværende.
Og derfor respekterer barna formaninger fra storesøster på tolv, om ikke å forstyrre, fordi nå skal pappa og mamma lage baby!
For et herlig og naturlig liv!

Synd at jeg for hver dag ser at denne såkalte positive utviklingen, raderer bort denne folkloriske naturen, for så å bytte den ut med en framtid som ikke er harmoni med naturen. En sementert bunkers som kalles individualist, uten medfølelse eller omtanke for andre.

filippinene, ola , , , , , ,

Empati? – kjøss meg bak!

Posted on May 5, 2012 by greenhorn 6 Comments

Man behøver ikke å ha en dypere innsikt i menneskesinnet for å fatte at individer, tidligere  sviktet av menneskeslekten, foretrekker å søke tilflukt til dyrearter de kan stelle og stulle med som de selv behager, – etter egne oppsatte spilleregler selvfølgelig.

CNN setter søkelyset på f.eks. barnearbeid.

Et annet forum legger ut en kleenex-klar video myntet på “unødvendige” dyreforsøk.

Gjett hvem som får størst respons? Prioriterer vår “empati” dyr framfor mennesker?

Når det får slike utslag, må man jo begynne å lure på hvor vår omsorg (eller er det utslag av ensomhet?) tar veien?

Spør du meg, vil jeg svare med at dette har fått noe sykelig over seg.

ola , , , ,